Svensk media – Fake News

Skrevet av Nima Gholam Ali Pour for Gatestone Institute.

 

I februar 2017, etter den amerikanske presidenten Donald Trumps uttalelser om hendelser i Sverige, reiste journalisten Tim Pool til Sverige for å rapportere om hvorvidt det var noen sannhet i påstandene. Det Tim Pool konkluderte med er nå tilgjengelig for alle på YouTube, men det som virkelig er interessant er hvordan svenske medier beskrev ham.

På Radio Sveriges nettside skrev en av stasjonens medarbeidere, Ann Törnkvist, en kronikk der Pool og den journalistiske stilen han representerer beskrives som “en trussel mot demokratiet”.

Hvorfor er Pool “en trussel mot demokratiet” i Sverige? Han rapporterte negativt om et byområde i Stockholm; Rinkeby, der mer enn 90% av befolkningen har utenlandsk bakgrunn. Da Pool besøkte Rinkeby, måtte han eskorteres vekk av politiet. Journalister blir ofte truet i Rinkeby. Pool hadde før denne hendelsen, i et intervju med Radio Sverige, beskrevet Rosengård, et område i den svenske byen Malmö som er tungt befolket av innvandrere, som “flott, vakker og trygg”. Etter Pools negative, men nøyaktige rapport om Rinkeby ble han beskrevet som en useriøs journalist av mange i svenske medier, og til slutt ble han kalt “en trussel mot demokratiet”.

Man kan kanskje tro at dette var en engangshendelse i et land med journalister på defensiven. Men faktum er at svenske journalister er sterkt politisert.

I de fleste demokratiske land er mediene, eller de bør være, kritiske overfor de som har makten. I Sverige kritiserer mediene de som kritiserer de som har makten.

I mars 2017 avslørte det statlige kringkastingsselskapet Sveriges Television navnet på en person som driver Facebook-siden Rädda vården. Personen viste seg å være en assisterende sykepleier, og skrev kun anonymt fordi han hadde kritisert sykehuset der han jobbet. Svenske sykehus drives av de lokale fylkeskommunene, og dermed når noen kritiserer helsevesenet i Sverige, er det først og fremst politikere som blir kritisert. Sveriges Television forklarte på sin nettside hvorfor de avslører identiteten til privatpersoner bak Facebook-sider:

“Disse skjulte opinions-kreftene overgir og ødelegger den åpne offentlige debatten og de frie samtalene. Hvem er de? Hva vil de, og hvorfor? I takt med at deres påvirkningskraft øker, øker også behovet for å granske dem.”

Det er merkelig at Sveriges Television mener at en assisterende sykepleier som ønsker å fortelle hvordan politikere forsømmer offentlige sykehus, bryter “den åpne offentlige debatten og de frie samtalene”. Dette var ikke første gang mainstream svensk media utleverte private borgere som kritiserte makthaverne. I desember 2013 annonserte en av Sveriges største og mest etablerte aviser, Expressen, at den hadde til hensikt å navngi personer som kommenterte på ulike svenske blogger:

“Expressen har gått inn i et samarbeid med Researchgruppen. Gruppen har funnet en måte, i følge deres egen beskrivelse uten noen form for ulovlig inntrenging, for å knytte brukernavnene som de anonyme kommentatorene på hat-nettsider bruker, til e-postadressene som kommentarer ble sendt fra. Deretter har e-postadressene blitt sammenlignet med registre og med myndighetene for å identifisere personene bak.”

“Hat-nettsider” er begrepet mainstream media bruker for å beskrive noen av bloggene som er kritiske til islam eller migrasjon.

Det er en ting å være kritisk til bloggere som du kanskje anser har rasistiske meninger. Men å utlevere folk som har skrevet i kommentarerseksjonene på ulike blogger i en av Sveriges største aviser er merkelig og skremmende.

Researchgruppen har klare linker til Antifascistisk Aktion, en gruppe som ifølge den svenske regjeringen består av voldelige venstre-ekstremister. For deres innsats for å avsløre privatpersoner i kommentarfelt, mottok Researchgruppen Guldspaden, en prestisjefylt journalistikkpris i Sverige.

Jim Olsson var én av personene som ble uthengt i Expressen, bare fordi han skrev noe i en bloggs kommentarfelt. Olsson, en 67 år gammel dosent i fysisk kjemi, fikk besøk av Expressen med kamera og mikrofon. En privat borger uten tilknytning til et politisk parti eller en organisasjon, ble uthengt av svenske medier fordi han hadde skrevet følgende i kommentarfeltet:

“Det svenske asylsystemet belønner svindlere med permanent oppholdstillatelse. Det er selvsagt svindlere som oversvømmer Sverige.”

[Bildet over er fra Expressens nyhetsinnslag om Olsson.]

Et annet privatperson, Patrik Gillsvik, uten politiske tilknytninger, ble avslørt og sparket fra jobben sin, fordi han i en bloggs kommentrafelt skrev følgende:

“Jeg vil hive meg på majoritetssamfunnets strukturelle fordomsfullhet, og si at sigøynere er oppfinnsomme og vittige entreprenører som kan berike vår kultur – ja, og så stjeler de som ravner, selvfølgelig!”

Selv om uttalelsen kan kritiseres for å være uakseptabelt rasistisk, er det unikt at media i et vestlig demokrati kan avsløre privatpersoner fordi de har skrevet noe i en bloggs kommentarfelt. Kritikken er ikke rettet mot de som har makten, men mot private borgere som ifølge journalister har “feil” meninger.

Videre tjener hver av disse privatpersone, som har fått sitt liv ødelagt fordi de skrev noe usmakelig i et kommentarfelt, som en advarsel, slik at andre ikke vil våge å gjøre den samme feilen og legge ut noe politisk ukorrekt på en blogg.

Det er sjokkerende at media i et demokrati virker på denne måten, men det er slik svensk – og i økende grad andre vestlige medier – opererer i disse dager.

I tillegg til å straffe privatpersoner som, ifølge dem, kommuniserer “feil” meninger, hyller og støtter media folk som har de “riktige” meningene. Den 1. mai 2017 ble Sveriges statsminister Stefan Löfven avbrutt av en rekke hijab-kledde aktivister som protesterte mot en dom fra EU-domstolen som sier at arbeidsgivere har rett til å forby ansatte å ha på seg hijab. Gitt at Sveriges statsminister ikke direkte kan påvirke retten, og at man ikke bør avbryte landets statsminister når han snakker, skulle man tro at disse “hijabaktivistene” ville bli kritisert i media.

TV4, en nasjonal tv-kanal og en av de første mediene som rapporterte denne hendelsen, nektet å si at de som forstyrret statsministeren hadde på seg det islamske plagget. Tittelen på TV4s innslag var “Demonstratorer avbrutt Löfvens tale”. Ingressen lyder som følger: “Kvinnelige demonstranter skrek ut sitt sinne mot statsministeren og lurte på hvor den feministiske regjeringen var blitt av.”

Fra teksten er det ikke tydelig at disse aktivistene demonstrerte mot dommen fra EU-domstolen, at alle aktivistene hadde en hijab, eller at de skrek, “Stå opp for muslimske kvinners rettigheter!” Informasjonen om at disse aktivistene hadde på seg hijab og protesterte mot dommen fra EU-domstolen var imidlertid på deres Facebook-side og YouTube. Ikke desto mindre nektet TV4 og alle andre medier å rapportere at de som forstyrret statsministeren, var muslimer som gjorde det fordi de tilsynelatende ønsket å tvinge islamske verdier på svenske arbeidsplasser.

Dagen etter deres protest, i et intervju med Radio Sverige, hadde disse aktivistene mulighet til å forklare hvorfor de protesterte – men ble ikke stilt noen kritiske spørsmål. Neste dag, sammenlignet en Expressen-journalist, Maria Rydhagen, en av hijab-aktivistene, i glødende ordelag, med en av grunnleggerne av det svenske sosialdemokratiske partiet Axel Danielsson. Rydhagen skrev følgende om Jasmin Nur Ismail:

“På mandag ble jentenes protest bare oppfattet som en hendelse. Men tenk om det var startskuddet for noe stort? Kanskje ble det skrevet historie der og da? Tenk om Jasmin Nur er 2017-årets svar på Axel Danielson. Helt og rebell. I så fall: Var det ikke litt synd at hun ble fjernet av politiet?”

 

Mens media nektet å skrive noe negativt om protesten mot statsministeren, begynte denne forfatteren å undersøke saken. Det tok en halv time å finne ut flere viktige ting som aldri ble nevnt av svensk mainstream media. Jasmin Nur Ismail hadde skrevet om hendelsen på hennes Facebook-side kort tid etter protesten. Hvem som sto bak protesten var ikke en hemmelighet.

Demonstrasjonen var organisert av Hayat Women’s Movement og et nettverk som heter “Retten til våre kropper”. Hayat Women’s Movement ble grunnlagt av Aftab Soltani, som i mars 2017 var en av talerne på en svært kritisert årlig islamsk begivenhet i Sverige, Muslimska Familjedagarna. Begivenheten ble anklaget av både venstre og høyre for å invitere hatpredikanter, antisemitter og muslimske radikale til å tale. En annen taler på denne islamske begivenheten i mars 2017 var Jasmin Nur Ismail, en heltinne ifølge svenske medier. Muslimska Familjedagarna ble organisert av det islamistiske Ibn Rushd Educational Association, Islamiska förbundet, og Sveriges Unga Muslimer.

Jasmin Nur Ismail, hyllet som en heltinne i Expressen, er en offentlig figur. Sørsveriges største avis, Sydsvenskan, beskrev henne i en artikkel i oktober 2016 som en “aktivist, antirasist og forfatter”. Ifølge Sydsvenskan er Jasmin Nur Ismails politiske rollemodell Malcolm X. Under det svenske forumet for menneskerettigheter i 2016 var Jasmin Nur Ismail i en debatt representant for Malmös Unga Muslimer, en underavdeling av den islamistiske organisasjon, Sveriges Unga Muslimer.

Svenske aviser skrev ikke et eneste ord om at personen og organisasjonene bak protesten mot Sveriges statsminister hadde forbindelser til islamistiske organisasjoner. Da de svenske mediene rapporterte om arrangementet, ble folk fortalt at disse aktivistene var muslimske jenter som bare ønsket å ha på seg slørene sine.

Det finnes rett og slett ting som mainstream svensk media velger å ikke rapportere om. Da den største moskeen i Skandinavia ble åpnet i Sveriges tredje største by, Malmö, ble nyheten om dette publisert første gang i Qatar News Agency og The Peninsula den 3. mai 2017. Grunnen til at Qatars medier skrev om saken var at Qatar finansierte store deler av moskeen. Den 5. mai ble en artikkel om denne moskeen publisert i Breitbart. Den 6. mai, en dag etter at Breitbart skrev om saken og tre dager etter at Qatari-medias artikkel, sendte den svenske terroristeksperten Magnus Ranstorp en tweet om denne moskeen, men linket til Qatari-media. På dette tidspunktet er det ingen svenske medier som har rapportert noe om den største moskeen i Skandinavia.

Den 8. mai skrev den svenske bloggen Jihad i Malmö om moskeen og dens Qatar-finansiering. Den 9. mai skrev den svenske bloggen Pettersson gör skillnad om moskeen. Samtidig skrev den norske forfatteren og aktivisten Hege Storhaug, som er kritisk til islam, om moskeen og bemerket at svensk media ennå ikke hadde skrevet om det:

“Jeg hadde forventet at svenske medier i det minste ville nevne åpningen av Skandinavias største moske med positive ord. Men nei, ikke et ord i svensk mainstream media, så vidt jeg har lagt merke til. Du må gå til den engelske versjonen av arabiske medier for å få litt begrenset informasjon, som Qatar News Agency. ”

Da jeg twitret om dette den 10. mai, hadde svenske medier fortsatt ikke rapportert mye om det. Den 15. mai skrev jeg en artikkel om den på nyhetswebsiden Situation Malmö, ledet av det svenske demokratiske partiet i Malmö. Med en times etterforskning klarte jeg, gjennom det moskeen selv hadde publisert på Facebook, å oppdage at en av de ledende sosialdemokratiske politikerne i Malmö, Frida Trollmyr, en kommunepolitiker med ansvar for kultur, rekreasjon og helse, hadde vært til stede under moskeens åpning. Representanter for Qatar-regjeringen deltok også, men mainstream svensk media hadde fortsatt ikke rapportert noe om det.

Den 17. mai, to uker etter at Qatari-mediene hadde skrevet om åpningen av Skandinavias største moske i Malmö, 12 dager etter at Breitbart hadde skrevet om hendelsen, og to dager etter min artikkel, skrev Sydsvenskan om moskeåpningen. Men du kunne ikke lese artikkelen, med mindre du hadde betalt for “premium medlemskap” til denne avisen.

Man kan se denne unnlatelsen som en uheldig tilfeldighet, men det er merkelig når Breitbart lykkes i å formidle mer informasjon om Malmö enn Sveriges største avis, med hovedkontor i Malmö. Hvorfor ville de svenske mediene ikke skrive om moskeen? Det var absolutt ingen hemmelighet. Det er ikke blitt gitt noen forklaring fra svenske medier eller noen andre. Likevel nølte ikke de samme avisene med å avsløre navnene på private borgere som skrev upassende kommentarer på en offentlig nettside.

Det finnes journalister i Sverige som forandrer mening så snart regjeringen forandrer sin mening. Göran Greider, journalist og redaktør, aktiv i den offentlige debatten i Sverige i mer enn 30 år, skrev følgende i august 2015 om migrasjonspolitikk:

“De europeiske regjeringene som sier nei til å øke antall mottatte flyktninger, viser ikke bare en skamfull mangel på solidaritet. De er også dumme når de nekter å forynge sine befolkninger.”

I november 2015, bare tre måneder senere, da den svenske regjeringen ble tvunget til å endre sin migrasjonspolitikk på grunn av migrasjonskrisen, skrev Göran Greider:

“Men til og med venstre, inkludert mange sosialdemokrater og medlemmer av miljøpartiene, har noen ganger vært preget av en uvilje mot å diskutere de store utfordringene som flyktningemottak av de dimensjonene vi har sett i det siste innebærer for et samfunn. Ingen ønsker å være nasjonalist. Ingen ønsker å bli anklaget for å løpe i Sverigedemokraternas eller rasismens fotspor. Men på den måten har den bredt flyktningpositive venstresiden låst seg ut av en realistisk diskusjon.”

Det er ikke noe galt i å revurdere sin mening. Men det har blitt vanlig at svenske journalister ofte har meninger som favoriserer visse politiske partier – ofte sosialdemokrater, venstrepartiet og de grønne. Saken handler ikke engang om verdier. Folk som jobber for svensk media er klare til å revurdere sine verdier så lenge det hjelper visse partier å fortsatt ha makt. Dette er langt fra det som antas å være medias hovedoppgave i et demokrati.

Hvordan er det mulig at ingen avis gjør opprør mot dette? Det ville være god butikk; et slikt media ville kunne få økonomiske fordeler. Sveriges politiske etablissement er jo ikke populære. Vel, vi kan se på eksemplet til noen som prøvde. I februar 2017 kjøpte finansminister Mats Qviberg en gratis dagsavis, Metro, som vanligvis distribueres på t-baner og busser i Sverige. I mai ga han et intervju med avisen Nyheter Idag, som det svenske etablissementet anser for å være “høyrevridd” eller “populistisk”. I intervjuet ga Qviberg et lite hint om at Metro på en eller annen måte kunne samarbeide med Nyheter Idag.

Konsekvensen av dette utsagnet var at De Gröna i Stockholms fylkeskommune truet med at Stockholm ville slutte å distribuere Metro i Stockholms t-bane. En journalist sluttet å skrive for avisen. Andre medier begynte å diskutere hvorvidt Metro var i ferd med å bli en rasistisk plattform. Før mai var over, hadde Qviberg solgt sine aksjer i Metro. At politikerne ville straffe en avis-eier som hadde “feil” synspunkter, overrasket ingen i Sverige; hendelsen var ikke verdt å nevne. I Sverige skal selv eiere av aviser følge politisk korrekthet.

I juni 2017 snakket lederen for Sverigedemokraterna, Jimmie Åkesson, i Järva, et distrikt i Stockholm som er dominert av innvandrere. Sveriges demokrater er et sosial-konservativt parti i det svenske parlamentet; Den støtter blant annet en restriktiv migrasjonspolitikk. Mens Åkesson snakket, foregikk det protester mot ham; og demonstrantene hadde forskjellige plakater. Et fotografi av Radio Sveriges varebil viste et anti-SD-plakat inne i bilen. På den kunne man lese “Jimmie = Rasist”. Forklaringen fra Radio Sverige var:

“Noen satte en plakat på Ekots (et program på Radio Sverige) bil i Järva søndag kveld. Den ble tatt ned og plassert inne i bilen og deretter kastet på veien bort derfra.”

Du kan diskutere hvorfor Radio Sverige bruker sin tid til å kaste plakater som venstreorienterte demonstranter bruker. Er det hva journalister skal gjøre når de dekker en historie? Det spiller likevel ingen rolle til slutt. Folks tillit til de mainstream media i Sverige eroderes vekk mens vi skriver.

En ny studie fra Institutet for Mediestudier viser at 54% er enige eller delvis enige i at svenske medier ikke forteller hele sannheten om problemer i samfunnet knyttet til migrasjon. I stedet for at media aksepterer at de er partiske og begynner å endre sine metoder, fortsetter de å angripe borgere som er kritiske.

I juni 2017 skrev redaktøren for Aftonbladet, Anders Lindberg, en leder med tittelen “Hitler stolte heller ikke på media,” hvor han sammenlignet kritikerne til svensk media med nazister. Anders Lindberg, etter å ha jobbet 10 år for sosialdemokrater, sluttet som kommunikasjonssjef for sosialdemokratene i 2010, og begynte å jobbe som redaktør for Aftonbladet. Han er så kjent for hva hans kritikere kaller uvanlige versjoner av sannheten, at han innehar det privilegiet det er å skrive for Sveriges største avis. I 2015 beskrev han temaet om organisert tigging, et synlig problem i Nord-Europa, som “myter og eventyr”. I dag er det ingen partier som nekter for at organisert tigging er et virkelig problem.

Jeg har ofte problemer med å forklare for mange av mine amerikanske venner og kolleger hvordan svensk media jobber. Ofte kan det være klare eksempler på antisemittisme og annen uheldig oppførsel. Det første spørsmålet jeg da får er alltid: Hvorfor skriver media ikke om dette? Svaret er enkelt. Svensk media er blitt politisert i så stor grad at de fungerer som en propagandamaskin. Det er ikke en propagandamaskin i tradisjonell forstand av ordet, med en offisiell Propagandaminister. Men i Sverige er mange journalister og redaktører enten gamle etablerte politiske partimedlemmer, som Anders Lindberg, eller bare ideologisk indoktrinert og derfor ekstremt forutinntatt. Den svenske propagandamaskinen straffer de som har “feil” meninger og hyller de som har “riktige” meninger.

Det som skjedde med Tim Pool viser hvordan media jobber i Sverige. Så lenge han sa de “rette” tingene, ga svensk media et positivt bilde av ham. Da han begynte å ha “feil” meninger, begynte propagandamaskinen å gjøre sitt arbeid og Pool ble “en trussel mot demokratiet”.

Det finnes selvfølgelig mange flere eksempler som viser hvor syk det svenske debatt- og medieklimaet har blitt. I et slikt negativt miljø er det mange ofre. Det første som ofres er selvfølgelig sannheten. Når folk begynner å forstå at mainstream media lyver, vender de seg til alternative medier. Alternative medier har imidlertid også vanligvis en politisk agenda. Et demokrati kan ikke overleve bare på partisk media. Et demokrati trenger desperat vanlige medier som informerer sine borgere og kritiserer folk som har makt. Dette er noe Sverige ikke har i dag.

En stor del av den svenske befolkningen er åpenbart klar over dette og stoler ikke på media. Gjennom sine løgner har de svenske mediene skapt muligheter for “postfaktuell politikk” i Sverige. I stedet for å forholde seg nøytrale, har mainstream svensk media løyet for å opprettholde visse “politisk korrekte” verdier. Resultatet er en atmosfære der mange tror at alt som media sier, har en politisk dagsorden. Når mainstream media i Sverige lyver skamløst, hvor skal man gå for å finne sannheten? Man kan lure på hvilket levesett og politisk stabilitet Sverige vil ende opp med når ingen får vite sannheten om hva som virkelig foregår.

Originalartikkel med linker her.

Nima Gholam Ali Pour is a member of the board of education in the Swedish city of Malmö and is engaged in several Swedish think tanks concerned with the Middle East. He is also editor for the social conservative website Situation Malmö, and is the author of the Swedish book “Därför är mångkultur förtryck“(“Why Multiculturalism is Oppression”).

 

Be the first to comment

Leave a Reply

Your email address will not be published.