Enerett på sinne

Denne artikkelen, “Anger Privilege”, er skrevet av Danield Greenfield for Frontpagemag.com, David Horowitz Freedom Center.

 

Hvis du vil vite hvem som er privilegert i et samfunn, og hvem som ikke er det, følg raseriet.

Det finnes folk i dette landet som trygt kan uttrykke sitt raseri. Og folk som ikke kan. Hvis du er sint fordi Trump vant, er ditt raseri sosialt akseptert. Hvis du var sint da Obama vant, var det ikke det.

James Hodgkinsons raseri var sosialt akseptert. Det fortsatte å være sosialt akseptert inntil han krysset grensen, og ble drapsmann. Og han er ikke alene. Du har Micah Xavier Johnson, politimorderen fra Black Lives Matter i Dallas. Og Gavin Long, politimorderen fra Black Lives Matter i Baton Rouge.
Hvis du er svart og sint på politiet, blir ditt raseri hyllet. Hvis du er hvit og sint på grunn av terror-reiseforbudet, eller Parisavtalen, eller opphevingen av ObamaCare eller en annen venstreorientert sak, så står du sammen med de sinte englene.

Men hvis du er hvit og sint fordi jobben din flyttes til Kina, eller fordi du nettopp unngikk å bli drept i et muslimsk selvmordsangrep, er ditt raseri uakseptabelt.

Hvis du er sint og venstreorientert, vil din leder Tom Perez hyle og skrike i en mikrofon for deg, og din fremste presidentkandidat Kristen Gillibrand vil kjefte sammen med deg for å kanalisere ditt folks raseri. 
Men hvis du er en sint konservativ, og Trump kanaliserer ditt sinne, så er dette “farlig”, for du har ikke lov til å være sint.

Ikke all sinne er skapt likt. Noen typer sinne er priviligert vrede.

Riktig raseri gir deg jobb som CNN-kommentator. Feil raseri sørger for at du mister jobben din. Riktig raseri blir ikke ansett som raseri i det hele tatt. I stedet blir det språklig hvitkalket som “lidenskap” eller “mot”. Feil raseri er imidlertid “bekymringsfullt” eller “farlig”. 
Sinte venstrevridde demonstranter “roper et varsku”, sinte høyrevridde demonstranter “truer”.
Venstresiden er riktig raseri. Høyresiden er feil raseri.

Sosialt akseptable uttrykk for sinne, fra Occupy Wall Street og Black Lives Matter-opptøyer til anti-Trump demonstrasjoner og hissige campus-protester, er alltid venstreorienterte.

Venstresidens raseri over valgseier til Bush og Trump ble lovprist. Høyresidens raseri over Obamas seier ble demonisert.
Nå som ventresidens sinne førte til at en av Bernie Sanders frivillige åpnet ild mot treningsleiren til en republikansk veldedighets-baseballkamp, innrømmer media motvillig at begge sider kanskje må moderere sin retorikk. Og så lister de opp eksempler fra høyresiden, som “Lock her up”.

Hvorfor var tilropene “Lock her up” overdrevne, men ikke Bush-tidens “Jail to the chief”? Hvorfor var Tea Party’s folkemøter “ondskapsfulle”, mens den siste We Hate Trump – protestmarsjen var “handlekraftig”? Hvorfor er drapet på Trump på scenen det hotteste som er gjort med Shakespeare, mens en rodeo-klovn med Obama-maske blir hetset av alle fra Missouris viseguvernør til NAACP?

Ikke all sinne er skapt likt. Sinne, som alt annet, er ideologisk kodet. Venstresidens raseri er riktig fordi dens ideologiske grunnlag er riktig. Høyresidens raseri er feil fordi ideologien er feil.
Det er ikke nivået av raseri, dets intensitet eller dets truende natur som gjør den god eller dårlig.

Og derfor tyr venstresiden så lett til vold. Fordi dens ideologiske hensikt er god. Derfor må dens midler, fra utsulting av massene til gulag’er og opptøyer og tyranni, være gode. 
Hvis jeg kutter opp dekkene dine fordi du har et Obama-klistremerke på støtfangeren, er jeg et monster. Men hvis du riper opp lakken på min bil på grunn av mitt Trump-klistremerke, så kjemper du mot rasisme og fascisme. Dine metoder kan være feil, men dine synspunkter er ikke.

Det finnes ingen universelle standarder for atferd. Folkeskikk, som alt annet, er ideologisk begrenset.

 

Interseksjonalitet ser ned på den som forventer folkeskikk fra “undertrykte” demonstranter. Å be en hylende campus-bølle om å ikke rope trusler i ansiktet ditt er “tone policing”. En afrikansk-amerikansk millionærdatter “kjemper for sin eksistens”, i motsetning til kullgruvearbeideren i Pennsylvania, eller politimannen i Baltimore, eller den kristne blomsterhandleren hvis eksistens faktisk er truet.

“Tone policing” er hvordan raseriet til venstreorienterte privilegerte beskyttes mens frustrasjonen til deres ofre undertrykkes. Eksistensen av slik “tonepolitisering” som et spesifikt begrep for å beskytte venstrevriddes utbrudd av sinne, viser hvordan folkeskikk er brutt ned til et raseri-privilegium. Folkeskikk er blitt erstattet av en politisk rett til sinne.

Venstresiden slår seg på brystet med en uforgjengelig moralsk overlegenhet (“When they go low, we go high”) forsterket av sitt eget ekkokammer, selv om den ikke har vært i stand til å kontrollere sine raseriutbrudd.
De nasjonale raserianfallene etter Trumps seier har nærmest lammet regjeringen, gjort all media om til et endeløst koldtbord av konspirasjonsteorier og igangsatt demonstrasjoner som raskt har utviklet seg til voldelige hendelser. 

Men Trump Derangement Syndrom, Trump-forstyrrelses syndrom, er et symptom på et problem ved venstresiden som eksisterte lenge før han ble født. Venstre er en sint bevegelse. Den er oppildnet av en rasende selvrettferdighet hvis moralske overlegenhet også fungerer som umenneskeliggjøring. Og dets samfunnsmaskineri glorifiserer dets vrede. Media kamuflerer dette sydende raseriet slik at venstresiden aldri trenger å se sin indre Hodgkinson i speilet.

Venstresiden er sintere enn noen gang. Campus-opptøyer og drap på republikanske politikere er ikke noe nytt. Det som endrer seg nå er at dens motstandere har begynt å matche dens raseri. Venstresiden klamrer seg til det samme raseriet som det hadde da det bare var en teoretisk bevegelse med store planer men liten innvirkning på landet. Opprøret til venstresiden er ikke lenger ideologisk. Det finnes millioner av mennesker som har fått sine helsetjenester ødelagt av ObamaCare, som har fått sine First Amendment-rettigheter revet bort, som har fått sine landområder beslaglagt, sine barn vendt mot dem og sitt levebrød ødelagt.

Den sinte venstresiden har fått mye makt. Og den har brukt denne makten til å ødelegge liv. Den prøver febrilsk å frata nesten 63 millioner amerikanere deres stemme ved å bruke sin forankrede makt innen regjeringen, media og nonprofit-sektoren. Og den er for blindet av sitt eget sinne over valgresultatet til å forstå sinnet over dens maktmisbruk og privilegerte raserianfall.

 

Men monopol på sinne fungerer bare i totalitære stater. I et fritt samfunn forventes begge parter å kontrollere sitt sinne og finne metoder for å debattere og avgjøre uenighet. Venstresiden avviser folkeskikk og nekter å kontrollere sitt sinne. Den eneste løsningen den vil akseptere er absolutt makt. Hvis et valg ikke går den veien den ønsker, vil den ha resultatet omgjort. Hvis noen fornærmer den, må han straffes.
Eller møte dens vrede.

Den sinte venstresiden krever at alle anerkjenner dens absolutte rett til sinne som grunnlag for dens makt. Dette raseriprivilegiet, som “tone policing”, dukker ofte opp i form av undertrykte grupper. Men dette raseriet er ikke et opprør mot undertrykkelse. Det er jakten på undertrykkelse.

Raseriprivilegium brukes til å stilne all motstand, til å tvinge frem ulovlige reguleringer og til å overta makten. Underholdningsindustrien og media kan tvinge frem raseriprivilegium-normer gjennom offentlig ydmykelse, men disse svertekampanjene vil ikke hindre konsekvensene av sammenbruddet av folkeskikk i det offentlige rom. Ingen har monopol på følelser.

 

Når sinne blir grunnlaget for politisk makt, vil det ikke stanse med Howard Dean eller Bernie Sanders. Det var dette venstresiden oppdaget etter det siste valget. Dens falske nærtagenhet var en reaksjon på konsekvensene av dens ødeleggelse av folkeskikk.
Dens reaksjon på utbruddet av sinne fra konservative og uavhengige var å eskalere konflikten. I stedet for å være opposisjonen, ble venstresiden “motstandsbevegelsen”. Trump var på samme tid Hitler og en forræder. Republikanerne var onde monstre.

James Hodgkinson absorberte alt dette. Venstresiden fóret raseriet hans. Og til slutt klikket han.

Raseriet må ende opp et sted.

Venstresiden liker å tro at deres vrede er riktig vrede fordi de er sinte på vegne av ulovlige innvandrere, muslimske terrorister, toaletter for transseksuelle, mangel på abort i South Carolina, minimumslønnen på Taco Bell, budsjettkutt, skattekutt, arrestasjoner, droneangrep og alle andre måter der virkeligheten skiller seg fra utopien. Men all deres vrede er ikke veien til en bedre verden. Det er veien til hat og vold.

Millioner av venstreorienterte, akkurat som Hodgkinson, blir fortalt hver dag at republikanerne er ansvarlige for alt som er galt med deres liv, landet og planeten. Til tross for alt de gjør, alle kampanjene de skriver under på, alle protestmarsjene de går i, donasjonene de gir, de sinte brevene, tiradene i sosiale medier – republikanerne fortsetter å eksistere og velges til og med inn i offentlige verv. Hvor ender dette raseriet opp?

Enten har vi et politisk system basert på eksisterende lover og normer for folkeskikk. Eller vi har et som er basert på statskupp og populistisk venstreorientert sinne. Og slike finnes det allerede en hel haug av sør for landegrensen.

Venstresidens raseri er en privilegert boble av rettigheter som brister ved annethvert valg.
Den har valget mellom å prøve å forstå resten av landet eller å skremme, sensurere, undertrykke og til slutt drepe dem.

James Hodgkinson valgte det sistnevnte. Hans personlige venstreorienterte revolusjon endte, som alle venstreorienterte revolusjoner gjør, i blod og vold.
Venstresiden må ettergå sitt raseriprivilegium og granske sin rettigheter.

Ellers vil hans voldshandling bli vår fremtid.

 

Be the first to comment

Leave a Reply

Your email address will not be published.